Ledende geler er hovedsakelig sammensatt av ledende komponenter og matrisematerialer. Basert på type, kan de klassifiseres som følger:
Ledende hydrogeler: Bruk hydrofile polymerer (som polyvinylalkohol, kitosan, natriumalginat) som rammeverk, inneholder en stor mengde vann og introduser ioniske eller elektroniske ledende medier.
Ioniske ledende hydrogeler: Oppnå ledningsevne ved å løse opp salter (som NaCl, LiCl) eller ioniske væsker, avhengig av ionemigrering for å lede strøm.
Elektrisk ledende hydrogeler: Oppnå elektronisk ledning ved å inkorporere ledende nanomaterialer (som karbon nanorør, grafen, metallnanopartikler) eller ledende polymerer (som polyanilin, polypyrrol, PEDOT:PSS).
Eksempel: Konduktiviteten til GelMA-baserte ledende hydrogeler kan forbedres ved å fylle på grafen eller polyanilin.
Metallgeler: Ved å bruke flytende metaller (som gallium og gallium-indiumlegeringer) som den ledende væsken, immobilisert i et polymernettverk, viser disse gelene en elektronisk ledningsevne så høy som 3,18 × 10⁶ S·m⁻¹, som nærmer seg tradisjonelle metaller, samtidig som de har en lav 70 kPa-modulus.
Ioniske geler: Disse gelene er sammensatt av polymerer (som polyakrylsyre og polyvinylalkohol) og ioniske væsker eller elektrolytiske salter, og har ionisk ledningsevne og en romlig nettverksstruktur, noe som gjør dem egnet for fleksible sensorer og biomedisinske applikasjoner.
Konduktive organiske hydrogeler: Konstruert gjennom løsemiddelutveksling (som et glyserol-/vannsystem) og mekanisk trening for å lage fler-nivåorienterte strukturer, opprettholder disse gelene fleksibilitet og konduktivitet (0,64 S·m⁻¹) selv ved -80 grader, noe som gjør dem egnet for sensing i ekstremt kalde omgivelser.
Konduktiv sølvpasta: Ved å bruke termoherdende lim som epoksyharpiks som en matrise, fylt med sølvioner som hovedledende komponent, viser disse gelene utmerket ledningsevne og brukes ofte til elektroniske tilkoblinger.