Ledende geler er en klasse av myke materialer som kombinerer ledningsevne og gelegenskaper. Deres grunnleggende egenskaper er som følger:
Konduktivitet: I stand til å lede elektroner eller ioner, først og fremst oppnådd ved å introdusere et ledende medium, for eksempel ledende polymerer (polyanilin, polypyrrol), karbon-baserte nanomaterialer (grafen, karbonnanorør), metallnanopartikler eller mobile ioner (som Na⁺, Cl⁻).
Tre-dimensjonal nettverksstruktur: Dannet ved fysisk eller kjemisk kryss-binding av polymerkjeder til en romlig nettverksstruktur, som er i stand til å fange store mengder væske (som vann eller ioniske væsker) og opprettholde en gelmorfologi.
Høyt vann- eller løsemiddelinnhold: De fleste ledende hydrogeler inneholder over 90 % vann, noe som gir dem mykhet og fuktbarhet som ligner på biologisk vev, noe som gjør dem egnet for biomedisinske applikasjoner.
Fleksibilitet og strekkbarhet: De har gode mekaniske egenskaper og tåler bøyning, strekking og kompresjon, noe som gjør dem egnet for fleksibel elektronikk og bærbare enheter.
Biokompatibilitet: Mange ledende gelmaterialer (som polyvinylalkohol og kitosan) er ikke-toksiske for menneskekroppen og utløser ikke immunresponser, noe som gjør dem egnet for implanterbare eller langvarige-hudkontaktapplikasjoner.
Irritasjonsrespons: Noen ledende geler reagerer på ytre stimuli som temperatur, pH og elektriske felt, og kan brukes i intelligente sensing- og medikamentleveringssystemer.
Selvhelbredende-evne: Noen ledende geler har dynamiske bindinger (som hydrogenbindinger og Schiff-baser), som lar dem reparere seg selv etter skade og forlenge levetiden.